Hovedsiden > Historier og hendelser > Flystyrten ved Vierli i 1945

. .     Flystyrten ved Vierli i 1945 En artikkel av Ole Jørn Alfsen   Foto: Wikimedia Commons   70 år siden flystyrten ved Vierli i 1945 (2015) Et fly av typen Short Stirling tar av fra flybasen Sheperds Grove i England kl 21.33 den 29. mars 1945. Flyet har et mannskap på seks og de fleste er unge gutter i begynnelsen av tyveårene. Målet for flyturen er å slippe våpen og utstyr til en Mil.org-gruppe ved Flåterudseter, nord for Kongsberg. Denne kvelden er det flere forsyningsfly på vei til forskjellige slipplasser i Norge. Flykaptein Trevor-Roper flyr lavt over Nordsjøen, og legger kursen mot sørlandskysten. Da de passerer Arendal og nærmer seg Risør, dukker det plutselig opp to tyske nattjagere. Dermed braker det løs. De tyske jagerne går stadig til angrep og fyrer sine dødbringende prosjektiler mot det store engelske flyet. Det begynner å brenne i den ene vingtanken, og det blir etter hvert en sjanseløs duell. Stirlingen mister høyde i det den svinger over Sørfjorden og innover mot Songe. Til slutt styrter flyet i en myr ved Vierligården på Vegårshei. Flyet blir slått rundt og eksploderer i et flammehav. Ingen rekkere å hoppe ut, og alle ombord omkommer. Dette skjedde ca kl. 00.30 om natten. På Vierligården haddde 18 år gamle Torjus Vierli nettopp lagt seg da han plutselig bråvåknet av et kraftig lys. Her forteller han om opplevelsen: ”Mor hadde stått ved vindauget og sett på det heile og kunne derfor rope inn til meg at det hadde falle ned eit fly i retning Bumyr. Opp av senga og bort til vindauget der eg fekk sjå dette forferdelige som hadde skjedd. Det brann voldsomt der flyet hadde styrta, og det glødde langt bortover mot Blekktjennheia. Vi stod opp og tok på oss klede og gjekk ut for å sjå på det heile. Etterkvart ble det til at far og eg gjekk utover for om mulig å få eit nærare overblikk over situasjonen. Både heten frå vraket og eksplosjonar både her og der, gjorde at vi måtte returnere. Far fann ut at det var best å seie frå til politiet, då ein måtte rekne med at tyskarane før eller seinere ville komme likevel. Mens vi stod ute på tunet og såg på dette triste scenariet ute i heia, såg vi det blinka på vesthimmelen, og seinere høyrde vi skot, og etterkvart såg vi ein glødande masse falle mot jorda. Dette flyet fall ned ved Hegland i Holt. I grålyninga på morgonen kom tyskararne. Det var ein offiser i ganske rusa tilstand. Han hadde med seg ein menig soldat og ein schæfer. Mathe var også heime den gongen, og ho var komen ned og begynte å snakke og diskutere med denne offiseren. Ho fann etterkvart ut at det var best å la det være. Lengere utpå dagen kom det etterhvart fleire tyskarar som sette igong vakthald og begynte ei slags opprydding. Noe av det verste dei måtte gjere var å lage bru der det også framleis er bru i dag. Dei brukte verken øks eller sag for å få trea til brua, nei dei brukte noe som heiter detonerande lunte, som sprengte treet av. Under krigen brukte vi å lytte på London saman med Jacob Lia. Staden der vi lytta, låg berre noen få meter frå grensa til Søndeled og var like i nærleiken av flystyrten. Radioen hadde Jacob gjømd under ei gran like ved. Då han såg kva som hadde skjedd, tok han beina fatt og fekk henta radioen og fekk sett den frå seg utpå Lomskjennheia, nære vegen til Lindland. Så skjedde nettopp det då, at noen frå Lindland fann denne radioen og tok den med seg heim. Men Jacob torde ikkje etterlyse radioen før krigen var over. Men han visste kor den var blitt av. Og eg hugsar godt då Jacob lånte telefonen heime og ringte opp til ”Låntakarane”. Ordbruk og stemmeleie var ganske kraftig. Etter eit par dagar reiste tyskarane frå åstaden, etter å ha forsynt seg med det som var av noe verdi. Etter at dei var reist, fann vi ut at dei hadde stole noe hermetisk kjøtt som vi hadde ståande i eldhusgangen. Etter kvart kom det mange mennesker frå fjern og nær som skulle sjå kva som hadde skjedd. Ikkje bare sjå forresten, mange tok til å grave i ruinene i håp om å finne eit eller anna. Nesten alt av det som skulle ha vore ”slepp” til heimefronten, var meir eller mindre øydelagd. Sjøl fekk eg tak i ein sovepose som var veldig god og som eg brukte i mange år, seinare bl.a i det militære. Mange av dei som besøkte staden tok føre seg ting som var heller tvilsomt for å seie det mildt. Dei brukte bl.a. grev og hakker, og grov dermed opp kroppsdelar av dei omkomne, mills handgranatar, børseammunisjon og mange andre ting. Kroppdelane blei samla i kassar og sende til kyrkjegarden på Søndeled der alle flygarane er gravlagde. Det heile stilna heldigvis etterkvart av. Mye metall og motorrestar låg igjen. Dette var då ting som etterkvart blei tatt hand om av dei som hadde interesse av det, og bl.a. blei det sendt aluminium til omsmelting. Den dag idag (år 2000) er det framleis restar frå flyet rundt den lille ”tjenna” som vel for alltid vil vere eit minne om den tragiske hendinga”. Dette utdraget er hentet fra Vegårshei Mållags årskrift fra 2006.   Seks av flygerne som omkom ved Vierli natt til 30. mars 1945: Her er de samlet foran et Whitley bombefly i 1944. Fra venstre: Phillip Sydney Brinkworth (25), James Alexander Elliot (28), Ranulf Trevor-Roper (29), Dennis Peat (21) og Herbert Wain Ricketts (26). Foto eies av Ole Jørn Alfsen   Den 3. april deltok hele den tyske forlegningen i begravelsen, der sokneprest Steen Meum fra Risør holdt sin tale på tysk. Ingen av stedets befolkning var til stede utenom de som var ansatt ved kirken. Kirketjeneren har sagt at det var en underlig og stemningsfull begravelse. Vegvokter Kristen Torbjørnsdal var også vitne til begravelsen. Gjennom kikkerten kunne han se et stykke unna at de omkomne ble lagt til hvile i tre ørsmå svart-røde kister. To i hver kiste. Etterpå tok en av de tyske offiserene og pyntet grava. Senere ble det satt opp en gravstøtte som kom fra England med de omkomnes grad, navn og alder. Det er grunn til å merke seg at den NS-sympatiserende Jacob Haug fra Stavanger ble ordinert til prest i Indre Søndeled kirke i 1942. Haug, som hadde vært misjonssekretær en tid før krigen, hadde ingen teologisk utdannelse. Folk reagerte med å boikotte flere kirkelige handlinger, og Søndeled kirke ble stående praktisk talt tom under krigen. Dette forklarer nok noe av det dårlige oppmøtet ved begravelsen. De allierte styrkene må ha vært usikre på om det var engelske eller amerikanske flygere som mistet livet på Vierli. I kirkebøkene står det at kistene ble åpnet på Søndeled kirkegård 20. juni 1946 av amerikansk militær for å fastslå at de døde var engelskmenn. Royal Air Force og flyhistorikere stiller seg uforstående til dette i dag. Etter initativ fra Torjus Vierli og journalist Lodin Aasbø ble det avduket et minnesmerke på styrtstedet i 1983. Det var den kjente sabotørhelten Arne Kjelstrup som fikk gleden av å avduke varden med minneplaten hvor navnene på de omkomne står inngravert. De tapre flygerne blir også hedret hvert år på nasjonaldagen ved grava på Søndeled kirkegård. Men hvem var disse seks britene som ofret livet for vår frihet? Kaptein Ranulf Trevor-Roper begynte i det engelske flyvåpenet RAF allerede som 20-åring. Han ble etter hvert en høyt dekorert flyløytnant og pilot. Etter over 30 forskjellige oppdrag som krigsflyger fikk han utmerkelsen D.F.C (Distinguised Flying Cross) 22. august 1941. Dette var en orden som hang meget høyt blant engelske flygere. På et av sine mange tokt styrtet flyet hans i Alexandria i 1942. Rett etter ulykken traff han sin søster, Janet, som tjenestegjorde for Røde Kors under krigen. Ranulf fortalte da at han gikk til behandling hos en lege for et stygt sår på halsen som ikke ville gro. På grunn av dette hadde han permisjon i en liten periode.   Men det tok ikke lang tid før han var på vingene igjen, og den 17. mai 1943 samlet han sitt utvalgte mannskap for de fremtidige operasjonene med slippfly. De fire flygerne var alle bare i 20-årene og kom fra forskjellige steder i Storbritannia. Haleskytter Elliott kom fra Antrim i Nord Irland, telegrafist Brinkworth fra Purley sør for London, bombesikter Peat fra Leeds og navigatør Ricketts fra Matlock. Sistnevnte hadde tidligere vært pilot på Spitfire, og hadde kjempet i ”Slaget om Storbritannia”. I fra 1943 tjenestegjorde han for 299 skvadronen sammen med Trevor-Ropers utvalgte menn. Fra 1944 hadde mannskapet flere oppdrag til Norge med forsyninger av våpen og utstyr til de norske hjemmestyrkene. Da Trevor- Roper gikk over til å bruke flytypen Short Stirling, fikk han også flymaskinist Kenneth Hayward med på sine tokt. Hayward var bare 19 år, og var den eneste av mannskapet som var gift. La oss nok en gang sende en tanke til dem i utlandet som mistet sine kjære over Norge, og ikke minst til de modige flygerne som ofret livet sitt for et fritt Norge. De gav alt. Flymaskinist Kenneth Clement Hayward ble bare 19 år gammel. Foto eies av Ole Jørn Alfsen   Relaterte linker:   Flystyrten i Hølen     Arendal og omegn krigshistoriske forening Org. nr. 814 948 552 .