| . . |
||||||||||||||
|
||||||||||||||
|
Historien bak en annonse Da byens borgere onsdag den 15. mai 1940 åpnet sine aviser, ble de møtt av en stor annonse som gikk over tre spalter i fete typer. |
||||||||||||||
|
||||||||||||||
|
Wilhelm Tvedt-Gundersen, som var en
sentral skikkelse i motstandsarbeidet under hele krigen, gir
følgende forklaring: «Denne annonsen vil silkkert en gang i fremtiden bidra til å gi et noe fortegnet bilde av forholdenei Arendal i de dagene. For befolkningen var heller lamslått og usikker på det som var skjedd bare 4-5 uker før. Alt var rolig, bortsett fra noen ganske få og uskyldige episoder på et par kafeer. Det dreier seg mest om slagsmål eller bråk om jenter. Noen alvorligere episoder, forekom ikke. Men denne annonsen hadde sin spesielle bakgrunn, og nå så lang tid etter, kan det være grunn til å trekke den frem i dagens lys. Det hele begynte egentlig da Arendal omkring 1. mai fikk en ny «Ortskommandant». Den første vi hadde, rittmester Smith von Wisenthal og hans nest kommanderende Leutnant von Bredow,var rolige og sindige menn som ikke unødig utfordret folk. Men i de siste dagene av april ble avdelingen i Arendal forflyttet til Østerdalen og mange lastebiler ble rekvirert til transporten. Det ble ved rekvireringen utrykkelig gjort oppmerksom på at transporten var en helt legal transport som et okkupert land ifølge Haagerkonvensjonen var forpliktet til å bidra til. Det ble også lagt til at de rekvirerte biler og mannskaper ikke skulle komme i kamp.Men ikke før var bilene fremstillet til transport, før den nye Ortskommandant på en arrogantmåte tok ut endel av dem og sendte dem oppover mot Vinje, hvor norske tropper fortsatt var ikamp. Bilene ble beskutt og norske ble såret, og folk var oppbragt over dette. Det må igjen slåes fast at Arendalspolitiet var helt uten skyld i dette. Rekvisisjonen var lovlig foretatt, og det overgrep som her ble foretatt, hadde den nye Ortskommandanten det hele og fulle ansvar for. Men nok av det. Den nye kommandanten installerte seg, og torsdag den 3. mai var han ferdig og begynte på sine introduksjonsbesøk i byen, og først da til politimesteren. |
||||||||||||||
 Etter hvert som tyskerne fikk festet grepet om Arendal og distriktene rundt, dukket det stadig opp nye tyske kjøretøyer. Her blir en bilkolonne dirigert inn på Torvet av en tysk offiser i aprildagene 1940. |
||||||||||||||
| Det sivile luftvernpoliti | ||||||||||||||
| Først
må nevnes at siden den 9. april hadde Arendal hatt det såkalte
sivile luftvernpoliti - det svarer nå til Sivilforsvarets
politiavdeling - til å holde ro og orden i gatene ved siden av
det ordinære politi. Luftvernpolitiet var utstyrt med hjelm og
armbind, men var ellers svært uensartet kledt. Noen gikk i
sportsantrekk, andre i vanlig vårkappe. De fleste var under
patruljen utstyrt med belte og med en politikølle dinglende på
baken. Sammensetningen var også noe uvanlig. Noen var
journalister, andre butikkekspeditøre,; bilforhandlere og
handelsfolk. Det var ordnet med fri bespisning i Ungdomsforeningens lokale, og det betydde litt i de dagene det også. Vaktene var oppdelt skiftevis på inne- og utetjeneste. Det ble gjort et meget godt arbeid. Enhver beruset mann ble tatt inn, det var ekstra vakthold ved Vinmonopolet, og bråk forekom ikke. Det var absolutt ingen grunn til å reagere så sterkt som den tyske kommandanten gjorde. Men helt fra første møte med Arendals politi og Det sivile luftverns politigruppe, hadde kommandanten fått det i vrangstrupen, og det begynte den nevnte dag, den 3. mai, da han for første gang skulle hilse på politimesteren. |
||||||||||||||
| Møte med politiet | ||||||||||||||
|
Det var om formiddagen og alt var rolig. Politibetjent Anders
Stokkelien hadde dagvakten og satt tung og bred bak bordet i
vakten. Innevakten hadde en østlending - som nå for lengst er
borte. Han marsjerte frem og tilbake i vakten og pratet og stod
i. Han var mager og tynn, var krumrygget og meget nærsynt og
brukte sterke briller. Han så så lite militiirisch ut som det
går an å gjøre. Så går døren opp og inn kommer den nye Ortskommandanten med sin nestkommandant. De var begge ytterst korrekt antrukket, blankpussede støvler, nye uniformer og utstyrt med alle slags «Abzeichen» som det var mulig for dem å få. De stanser ved døren og hilser, men Stokkelien reagerer overhodet ikke. Han fortsetter å skrive. Men konstabelen springer til, overmåte tjenestevillig - da, som dessverre siden under krigen. Han hilser på et underlig vis. Kommandanten ser temmelig forvirret ut, men får så spurt: - Der Polizeidirektor? Og så kom det, høyt og med rullende r'er: - 'rraus! Kommandanten så ut som om han hadde fått en knallende ørefik og mistet fullstendig munn og mæle. Men konstabelen fortsatte ufortrødent: - 'rraus! bare enda høyere. Så gikk han fort og bestemt bort og åpnet døren og skrek: - Gerade aus! og pekte på døren til politimesterens kontor. Da forstod kommandanten hva han mente. Han får samlet seg igjen, stanser foran konstabelen og mønstrer ham fra de sorte blanke, gummistøvlene til toppen av hjelmen. Så stønner han: - Mein lieber Gott! Så skrider han ut på gangen og inn til sitt første møte med Arendals politimester. Det var en av de få kostelige episoder jeg opplevde i de dagene under krigen. Men Ortskommandanten glemte det ikke. Han viste seg ikke på politikammeret senere den sommeren så lenge jeg var der. Han lot politimesteren hente opp til seg både når det gjaldt viktige ting såvel som rene bagateller. Og luftvernpolitiet satt ham i strupen. Den 7. mai kapitulerte avdelingen i Vinje, og et par dager etter resten av de norske styrkene i Sør-Norge. Die Wehrmacht kunngjorde så i høytidelige former «Die Befriedigung Norwegens». Denne kunngjøringen utløste en slags snerrende hånlatter i byen, ikke minst hos en gruppe herrer som hadde sitt tilhold i Kirkegaten og daglig diskuterte utviklingen. Men tyskerne hadde rett til å feire «Die Befriedigung». Det var riktig som de kunngjorde, at striden i Norge var bilagt, og at Norge var gjort fredelig rent militært sett. Men de fleste forvekslet ordet Befriedigung med Befreiung. |
||||||||||||||
 Tyske
militære kjøretøyer på Langbryggen i aprildagene 1940. |
||||||||||||||
| Forviklinger på langbryggen | ||||||||||||||
|
Denne «Befriedigung» skulle høytideligholdes. Søndag den 12. mai
var i Arendal utsatt til høytideligholdelsen. To dager før
arriverte et hornmusikkorps fra Kristiansand, og samme kveld
begynte tyskerne å marsjere ut Langbryggen med avslutning med
hanebenmarsj og oppstilling foran flaggstangen ytterst ute på
bryggen foran Grand Hotel. Her ble det tyske krigsflagget firt
under stram givakt. Lørdag formiddag ble politimesteren hentet opp til Ortskommandanten. Han hadde fått etablert seg med et flott kontor og egne tolker. Her oppe fikk politimesteren beskjed om arrangementet. Klokken fem søndag ettermiddag skulle divisjonsmusikken spille på Torvet, og klokken åtte skulle flaggparaden skje under utfoldelse av det innøvde seremoniellet. Ortskommandanten bad om at Torvet måtte bli ryddet slik at musikken fikk spille i fred, men han så svært gjerne at så mange mennesker som mulig møtte frem på Torvet og fylte fortauene. Likeledes bad han om at det måtte bli satt ordentlig politivakt på Langbryggen slik at ingenting skulle hindre flaggpatruljen under marsjen og at hele flaggparaden kunne gå anstendig for seg. Han så her gjerne at så mange som mulig møtte frem, men holdt seg på fortauet. Die Befriedigung skulle markeres. Divisjonssjefen skulle komme fra Kristiansand og mange høyere offiserer med ham. De skulle fra de store franske vinduene i Grand Hotels 2. etasje bivåne det hele. Som arrangementssjef hadde han oppnevnt en yngre offiser sammen med det nyetablerte Feldgendarmeri.
Alt skulle gå perfekt og prikkfritt for seg - og alt så jo meget lovende ut. Politimesteren kom tilbake til kontoret igjen, og de som hadde med ordenstjenesten og det sivile luftvernpoliti, fikk sine ordrer. Men allerede konserten søndag ettermiddag ble noe av en skuffelse. Alt var riktignok rolig og eksemplarisk, men det var svært få folk. Det var en vakker forsommerdag, og folk hadde andre ting å gjøre enn å høre på hornmusikk så tidlig på ettermiddagen på Torvet. Musikken spilte programmet igjennom, fra Alte Kameraden, Regimentets datter, wienervalser og avsluttet med Radetzkymarsjen. De kunne spille, men noe bifall ble det ikke, unntatt fra de tyske soldatene som var beordret å være til stede og fra Ortskommandanten og hans gjester utenfor advokat Strays kontorer. Men så nærmet klokken seg åtte. Tiden til flaggparaden var inne og luftvernpolitiet trådte i aksjon. Den som hadde fått vakten på Langbryggen, var en undersetsig og kraftig tidligere skipsføre,: Han skulle ikke beskyldes for å nære tyske sympatier. I god tid før flaggpatruljen skulle gå, begynte han å patruljere Langbryggen og gav folk stikk i strid med den gitte ordre beskjed om å holde seg borte også fra fortauene. Han sparte heller ikke på kraftsatsene. Han oppnådde å få Langbryggen fri for folk fra Fløystads hus og innover til Becks hjørne. Bare utenfor Grand kafe stod en mindre gruppe nysgjerrige, og noen hadde også samlet seg utenfor hotellinngangen rett overfor flaggstangen. Den offiseren som hadde ansvar for det hele, gikk rundt og kontrollerte, og han så til sin store forbitrelse på hvordan luftvernkonstabelen oppførte seg, men det var ikke tid til å gripe inn, flaggpatruljen hørtes allerede i gatene. Så skjedde en noe uheldig episode utenfor en tobakksforretning i Motlands gård, hvor en ung mann ble direkte truet med arrestasjon fra konstabelens side hvis han ikke øyeblikkelig forsvant opp Nesbakken. Dette var også den tyske offiseren og hans folk vitne til. Men så trampet det i gatene og flaggpatruljen kom. Samtidig snudde luftvernkonstabelen seg og begynte en meget sakte «vandring» utover Langbryggen. Patruljen kom nærmere og nærmere, men han bøyet ikke av en meter og gikk heller senere og senere. Utenfor Fløystads gård Lød et kommandorop, og troppen slo over i hanemarsjen så det smalt. Den var godt trenet. Men fremdeles ingen reaksjon fra luftvernkonstabelen som gikk midt i gaten. Sjefen for troppen så ut til å være kommet i store vanskelighete,: Hva skulle han gjøre med mannen som stengte veien? Det var tydelig at han var begynt å bli nervøs og ikke visste hvordan han skulle gripe saken an. Han håpet antagelig at veien i siste øyeblikk skulle bli fri. Men mannen foran reagerte fortsatt ikke, og nå var de kommet helt ut til hjørnet på Grand hvor patruljen skulle gjøre halvt om til venstre og marsjere opp foran flaggstangen. De kunne ikke trampe mannen ned, de kunne ikke få skjøvet ham vekk heller. Og han svarte ikke på tilrop. Det var bare en ting å gjøre, å søke å styre utenom. Patruljen bøyde til høyre, men der var han i veien igjen; og så til venstre, og så kom patruljen helt ut av takten og begynte å sparke hverandre i beina så det smalt, og det hele oppløste seg i vill forvirring. Da først snudde politimannen etter velgjort gjerning uten å la seg affisere av noe som helst og begynte å vandre innover Langbryggen. |
||||||||||||||
| Flagget som ikke ville ned | ||||||||||||||
Verre stod det til utenfor Grand Hotel og foran flaggstangen. De
to som skulle foreta firingen, så det hele og visste ikke
hvordan de skulle gripe saken an. Da slo klokken i tårnet åtte,
og dermed lot den ene av dem flagget gå, mens den andre holdt
igjen i påvente av at flaggpatruljen skulle få samlet seg igjen.
Resultatet var at flagget kom skjevt ut og hengte seg opp på
tverrstangen på masten og ble hengende der oppe og dingle i
kveldsbrisen.
De forsøkte begge to fortvilet å få det ned, og kommandøren for troppen, like fortvilet å få opprettet orden i troppen igjen. De tilskuerne som stod på fortauet utenfor Grand, brølte av latter over opptrinnet, og et par guttunger på hjørnet hoppet og danset og pekte på flaggpatruljen. Arrangementsoffiseren kom akkurat tidsnok til å få tak i guttene og til å få øye på en av tilskuerne som hadde stått og ledd over opptrinnet. Ortskommandanten raste av forbitrelse, og det samme gjorde sikkert hans høye gjester og overordnede. Hele forestillingen og ganske visst også kvelden han hadde sett frem til, var totalt spolert. Senere på kvelden fikk tyskerne tak i mannen som hadde ledd. Det ble opptakten til den første politiske arrestasjon av mange i Arendal, og den som fikk æren av å være den første, var bokhandler i Grimstad, Leif Dahlen, som da var ansatt i sin onkels bokforretning i Arendal. Han ble sittende et par dager før han slapp ut. De to guttungene ble også tatt. Dagen etter ble de i nærvær av sine foreldre tildelt en alvorlig advarsel med trussel om oppdragelsesanstalt i Tyskland hvis det ble gjentagelser. Det holdt dem i ro resten av krigen. |
||||||||||||||
| Politimesteren får kjeft | ||||||||||||||
|
Tidlig neste morgen ble politimesteren avhentet hjemme før han
hadde fått frokost. Han fikk et par meget ubehagelige timer.
Ortskommandanten raste som et villdyr, og kom med den ene
trussel etter den andre. Politimesteren fremla på politikammeret
like etter de krav som Ortskommandanten var kommet med. Han
dikterte dem ned. Han drøftet saken inngående med
politifullmektig Kåre Jenssen, som var en overmåte stødig og
rolig mann. Jenssen reagerte sterkt over enkelte av punktene. Det gjaldt særlig avsettelsen av luftvernpolitiet. Jenssen var sjef for det sivile luftvern i politidistriktet, og alle luftvernmannskaper stod under hans kommando og i hans myndighetsområde. Ortskommandanten var bare en Oberleutnant, og han overskred fullstendig sine fullmakter. Det samme gjaldt de øvrige ting, ikke minst oppnevnelsen av ti «pålitelige» menn som skulle ha ansvaret for ro og orden. Hva var dette for noe? Jenssen mente det måtte foreligge en misforståelse og at det politimesteren hadde oppfattet som en ordre, bare måtte være et ønske eller et forslag fra Ortskommandanten. Han foreslo for å unngå ytterligere komplikasjoner, at Ortskommandanten ble kontaktet igjen, og han tilbød seg å gjøre det. Men politimesteren holdt på sitt. «Mannen er en ordentlig labaneser,» - sa han. «Han er farlig.» Så ble annonsen skrevet som politimesteren ville det og sendt avisene. Folk steilte over den. Den vakte oppsikt så å si over det hele land og den har sikkert også vakt oppsikt i Gestapokvarteret i Kristiansand. Der gikk man igjennom alle avisene på Sørlandet med forstørrelsesglass, og der kjente man begreper som kompetanse og ansvarsområde og visste hva en skarve Oberleutnant i virkeligheten kunne innlate seg på. Klokken ni neste morgen lå annonsen i oversatt stand på Oberleutnantens skrivebord. Jeg antar at hårene har reist seg på hans hode og at han har kjent den kalde frysningen fra Gestapo i nakken. Han gikk ihvertfall fullstendig fra konseptene. Var det noe som i de første tidlige dagene ikke skulle frem, så var det de «underhåndsinstrukser» som ble gitt de norske myndigheter. Men her stod alt sammen i fete typer over tre spalter i samtlige aviser i Arendal. Noen minutter etter var Ortskommandantens bil i full fart opp mot Høyveien - nå kjente de veien - og igjen ble den arme politimester halt bort fra frokostbordet og kjørt store ubehageligheter i møte. En time etter kom han igjen. Han var sterkt opprørt eller rettere sagt oppskaket og hadde vanskelig for å samle tanker og ord. Det gikk fullstendig rundt. Så fikk politifullmektig Jenssen skutt inn: - Hva sa Ortskommandanten egentlig? -Hva han sa? - skrek mener De! Han pekte på meg, De, og så skrek han: Augenblichlich schiessen schiessen schlassen jessen schlassen, skrek han, De, og så pekte han på meg: -Augenblichlich - skrek han, den forbannede Schlieschen, schlieschen, slisken slasken!» |
||||||||||||||
| Flaggvakt på langbryggen | ||||||||||||||
| Den
andre episoden som fikk store konsekvenser for byens
myndigheter, skjedde ytterst på Langbryggen der statuen av
havfruen i dag står plassert. Her hadde tyskerne satt opp en
stor flaggstang. Hver dag på et bestemt klokkeslett ble det
forhatte hakekorsflagget beist under streng tysk regi. Ved siden
av flaggstangen stod det en enslig telefonkiosk som spilte en
sentral rolle i dramaet. Redaksjonssekretær i Agderposten, Einar
Gauslaa, var en av aktørene, og han forteller: «Så hendte det, enten senhøstes 1940 eller i begynnelsen av 1941, at en fremragende Jøssing i vår by kuttet flagglina til hakekorsflagget, og så ble det stor oppstandelse. Da flaggheisingen skulle foregå om morgenen, sto man og dro i noen linestumper som ikke var i stand til å utføre sin viktige gjerning. Tyskerne ble naturligvis rasende, og som en kollektiv straff mot Arendal by, fikk politiet i oppdrag å sette opp en liste over personer som skulle passe på at den nye flagglinen ikke ble kuttet. Jeg var en av dem som sto på politiets liste, og en kveld ble jeg beordret ut for å stå vakt ved flaggstangen. Det var en særdeles blåsende og ekkel, kald kveld, og jeg skulle stå der i to timer i det stummende mørke som innhyllet vår by i mørkleggingens nifse tid. Jeg møtte jo opp, men hadde ikke klær nok til å stenge ute den hvinende vinden som jog på Grand-hjørnet den kvelden. Jeg frøs bitterlig. Dessuten fant jeg ut at jeg hadde meget god oversikt over flagglina fra den del av telefonkiosken som lå nærmest flaggstangen. Der sto jeg i ly av vind og vær. Hva jeg skulle ha gjort om en ny Jøssing hadde prøvd seg, ante jeg ikke. Jeg bare sto de,; og intet skjedde med flagglina. De to timene sneglet seg av gårde som lus på tjærekosten. Telefonkioskens tristesse var fu/kommen, og intet menneske beveget seg i byen heller. Intet liv var å spore i Grands hyggelige restaurant. Da endelig mine to timer var over, jeg tror det var ved 21-tiden, fikk jeg avløsning. Det var en av byens forretningsmenn (Sverre Danielsen) som i lys vårfrakk kom hutrende utover Langbryggen. Da han oppdaget meg inne i telefonkiosken, spurte han: - Har du lov til å stå her? - Lov og lov, sa jeg. - Jeg har fått ordre av politiet om å holde øye med flaggstangen, og det greier jeg herfra. Det er jo bikkjekaldt ute! Jeg kom meg hutrende innover Langbryggen til min hybel på Kafe Gimle. Men dagen etter fikk denne uskyldige passasje et etterspill. Politimester Møinichen ringte til meg og sa på sin kameratslige måte: - Ja, De er sannelig en nydelig labaneser, Gauslaa! De sa til den nye flagglinevakten at han kunne stå inne i telefonboksen. Tyskerne oppdaget at han ikke var på plass, og han ble tatt ordentlig i skole, og nå har tyskerne vært på meg også, og De har fått hele skylden fordi De ledet mannen inn i boksen mens han rettelig skulle stått ute. - Jamen, det var jo så isende kaldt, politimester, sa jeg. - Ja, ja, sa Møinichen. -Tyskerne raste i vei, men det går nok over. Og så vidt jeg husker ble jeg ikke innkalt til Sikkerhetspolitiet - ikke denne gangen, nei. Det hendte senere i andre forbindelser.» |
||||||||||||||
 |
||||||||||||||
| Samme
dag som Oscar R. Speiler mottok brev fra politiet, ble han
beordret til å ta en to timers vakt ved flaggstangen på Langbryggen. Noen betenkningstid var det ikke snakk om - det var bare å møte opp. |
||||||||||||||
|
Kapping av flagglinen ble av tyskerne i byen rapportert til
høyere instans i Oslo, og resultatet var at Arendal by i et brev
fra Terboven den 23. april 1941 fikk et bot på hele 20.000
kroner, som ut fra dagens pengeverdi må tilsvare rundt en
million. Dette skapte mye hodebry for de folkevalgte og især for
rådmannen. Hvor i all verden skulle han ta pengene fra. Det ble sendt inn en klage og i mai 1944, hele tre år etter, kom det et nytt brev fra Terboven hvor det ble opplyst at klagen var tatt til følge og at boten var nedsatt til 10.000 kroner. I løpet av 1942 ble vakttiden ved flaggstangen utvidet til å gjelde fire timer. Leiv Gelius fra Arendal fikk i desember 1942 følgende brev fra politimesteren: «Herved bevitnes at Leiv Gelius, Kuviga, Arendal, etter oppdrag fra det tyske sikkerhetspoliti er uttatt til borgervakt ved flaggstangen på Langbryggen ved Grand Hote/. Vakten blir å gå 4 timer hvert døgn inntil 9 døgn er nådd. Deretter følger 18 døgn fri, 9 døgn vakt osv. De gjøres også med dette ansvarlig for Deres vakt-tider, samt hvilken dag De skal gå vakt. Politimesteren i Arendal |
||||||||||||||
| Dyster 17. mai 1940 | ||||||||||||||
 Arendal Torv
den 17. mai 1940. To småpiker forsøker å feire dagen, men uten
musikkorps og barnetog ble liksom ikke dagen den samme. |
||||||||||||||
Det var vakkert sommervær, og allerede fra tidlig om morgenen smalt de norske flaggene i vinden fra heier og knatter rundt byen. Men at det ikke skulle være noe barnetog med musikk og hurrarop, var uforståelig for mange skolebarn. En og annen hadde likevel trukket i finstasen, og fra gårdsrom og gatehjørner kom det av og til et svakt hurrarop. Kinoene hadde godt besøk til sine forestillinger, og utover kvelden samlet det seg en god del ungdommer i gatene. Guttepjokkene var hist og her på ferde med sine «smellerter». En sykkelkolonne prydet med norske flagg vakte en del oppsikt i byens sentrum om formiddagen. Det var noen ungdommer som hadde fått det hele i stand uten at verken politiet eller tyskerne blandet seg inn. Den 18. mai hadde Agderposten bare et kort referat fra den ellers så store festdagen: 17. mai ble jo unektelig adskillig forskjellig fra hva vi ellers er vant til. Hadde det ikke vært for 3 vers av Ja, vi elsker, adskillige fl.agg i mild vårvind og på lyse jakkeoppslag, hadde vi sant å si neppe falt på den tanke at det virkelig var 17. mai som vi jo alltid har bevart i sinnet som festen over alle fester. Til gudstjenesten i Trefoldighet hvor sogneprest Løken talte, var det møtt fram mange folk. Politiet opplyser at dagen forløp i ro og stillhet. Bare to mann var i fyllearresten. Det var ingen tilløp til demonstrasjoner av noen art. Dagen ble en arbeidsdag. |
||||||||||||||
 Det
var ordfører Barth som hadde bestemt at det på alle kommunens
flaggstenger den 17. mai skulle flagges på halv stang. |
||||||||||||||
| Beklagelige affærer i Arendal | ||||||||||||||
 Tyskerne
satte tidlig ut vakter ved viktige broer og veier. Her en tysk
vaktsoldat ved Mosebro på Skarpnes. Ved Vippa bro ble det satt
opp et maskingeværrede, og til enhver tid patruljerte to vakter
i hver sin ende av broen. Tyskerne var hele tiden redde for at
broene skulle bli sprengt. |
||||||||||||||
| Det
var mye byens befolkning skulle ta hensyn til for ikke å
fornærme herrefolket. Den mest uskyldige spøk kunne få alvorlige
følger. Det fikk det for Olaf Thomassen og Reidar Larsen, begge fra Arendal, som på Kafe Rolf hadde vist fram en humoristisk tegning av Adolf Hitler. Selv Agderposten måtte gå forsiktig i dørene når de skulle gjengi denne episoden, noe følgende notis fra den 4. juni 1940 tydelig bærer preg av: Et meget beklagelig intermesso fant sted søndag på en av kafeene i Arendal. Noen ungdommer hadde funnet tiden beleilig til å underholde seg med en uforskammet tegning av Hitler, som virket som en utfordring mot tyskerne, og denne tegning hadde de på oppfordring vist fram til et par tyske soldater som var tilstede. Disse ble meget oppbragt, og det ble straks tilkalt en tysk offiser, som foranlediget at en av de unge menn ble tatt med til politistasjonen. Dette vakte folks nysgjerrighet, og det ble en del sammenstimling av folk som ikke skjønte noe som helst. Imidlertid er det helt klart at sammenstimling nettopp skal undgås i disse tider. Den slags kan nemlig fort gi anledning til misforståelser på begge side,; og det kan lett føre med seg værre ting. Tyskerne så seg søndag nødsaget til å måtte splitte mengden og jage folk hjem. Episoden bør ha lært unge og ubetenksomme mennesker at de ikke kan tillate seg tåpelige ting, hverken seg imellom eller overfor de tyske soldater. Tyskerne har opptrådt til det ytterste korrekt overfor oss. Har de noe å snakke med befolkningen om, skjer det alltid i høflige forme,: Dette har jo folk merket seg i almindelighet, og man er glad for det og ønsker å bevare dette med full loyalitet. I en slik innstilling ligger det ikke noe som vi ikke kan være bekjent av under alle forhold. Vi håper at denne beklagelige episode ikke gir anledning til ytterligere forholdsregler. Utover sensommeren 1940 og de påfølgende år hadde politiet nok å gjøre med folk som kom i tottene på tyskere og som stadig skapte uro og bråk i byen. Det var gjerne en bitterhet og fortvilelse over at landet vårt var okkupert av en fremmed makt, som gjorde at folk i sinne gikk amok. Dette og en kombinasjon av alkohol gjorde ikke situasjonen noe bedre. |
||||||||||||||
Den 15. april 1940 klokken 16.45 ble en person arrestert for beruselse i Tollbodgaten. Han hadde like i forveien vært borte hos den tyske vakten ved Sparebanken og truet soldaten. Han var ikke meget beruset. Noen uker senere, den 11. juni, ble en mann innsatt i arresten. Han ble innbrakt av en tysk løytnant da han på Langbryggen hadde antastet en offiser. Mannen hadde drukket en del. En mann ble klokken 23.20 den 17. august arrestert for beruselse og spetakkel i Havnegaten. Han hadde straks forut vært inne på Grand Kafe og laget spetakkel og blant annet slått til et par av hotellets gjester uten grunn, og likedan slått i stykker dekketøy. Da en konstabel - ikke i uniform - ville tale ham til rette, slo han til konstabelen og sa blant annet at han gav «fan» i politiet. Konstabelen ble slått til blods i munnen og flere tenner løsnet. Under arrestasjonen klorte han en annen kar i ansiktet så han blødde. Han gjorde den motstand han kunne til han var i arrestcellen. En annen politikonstabel fikk ved anledningen ødelagt høyre lillefinger. Den 15. august 1941 kan man lese i politijournalen at åtte kaniner var brakt inn fra Rutebilstasjonen, hvor de hadde stått nesten hele dagen i en ganske liten kasse. De var formelig stuet sammen i kassen. Det skulle være en mann fra Froland som er eieren av dem, og han reiste oppover med en rutebil en gang i ettermiddag - full. Det var ikke mulig å få rede på mannens navn. Kaninene beror på politikammeret v/Pettersen. Tre dager senere, den 18. august, ble en beruset mann arrestert på Torvet. Han hadde vært temmelig bråkete. Inne på vakten ble han vond da han ble spurt om navnet. Han fektet med nevene opp i ansiktet til en av politibetjentene og oppførte seg så truende at en politibetjent i selvforsvar måtte slå ham ned. Kølle ble ikke brukt. Bortsett fra en del beruselse både hos nordmenn og tyske soldater gikk det stort sett rolig for seg i Arendal under krigen. Det var få alvorlige hendelser, men det skjedde. En mann ble blant annet såret etter et stikk fra en tysk bajonett, en mann ble drept under sammenstøt med tyske soldater, og en fange ble skutt på Fevik. Den 25. september 1940 ble det gjennom en annonse i Agderposten iverksatt nye forbud for Arendals befolkning. Det ble nå innført portforbud i byen. Det var strengt forbudt for folk å gå utendørs fra kl. 2200 om kvelden til kl. 0500 om morgenen. Men det kunne søkes om tillatelse. |
||||||||||||||
| Rapport fra en fengselsprest | ||||||||||||||
| I
tillegg til å være sogneprest i Barbu kirke, var H. B. Sigurdsen
også fengselsprest. Han kom da tidlig i kontakt med tyskere og
norske fanger som han besøkte jevnlig. Mange ganger måtte han
reise til Oslo for å komme i kontakt med fangene fra
Arendalsområdet. Hans arbeid var viktig for å holde kontakten mellom fangene og deres familier. I en rapport han skrev etter frigjøringen forteller han litt om dette arbeidet: «.Allerede i august 1940 ble mange arrestert i.Arendal og omegn. Det var en meget alvorlig sak som tilslutt resulterte i 5 dødsdommer og de øvrige fikk mange års fengsel som de sonet i Tyskland. De satt til å begynne med her i byen. Siden ble de overført til Oslo, og jeg fikk fra høyeste hold, Oberreichskriegsanwalt i Berlin, tillatelse til å besøke dem en gang hver måned. Dette gjorde jeg i henved 1 1/2 år inntil de ble overført til Tyskland. Min tjeneste som fengselsprest varte inntil min arrestasjon i februar 1944, og den la helt beslag på min tid og mine krefte1: Fengslet var nesten til stadighet fullt av mine landsmenn, og der var meget som skulde gjøres både med og uten tyskernes vilje. Mange alvorlige tilfeller hadde vi som endte med dødsdom, og tallet på dem som ble ekspedert til Tyskland, var nesten legio. Ofte måtte jeg reise til Oslo for å besøke fanger som var ove,ført dit herfra eller fanger som var hjemmehørende her i byen eller omegn. Det gjaldt om å opprettholde kontakten mellom fangene og deres pårørende og å betjene dem med Guds ord. Mange rike opplevelser har jeg fra denne tiden. Det var ikke alltid lett å oppnå besøkstillatelse, måtte gå fra kontor til kontor og gjøre bruk av all min overtalelsesevne, og som oftest lyktes det. Jeg tror det betydde noe at kirken gjennom sine tjenere anstrengte seg for å få komme i forbindelse med sine lemmer i deres nød og trengsel. Fikk ofte bevis for det. Det var en ftyd å dele Guds ord mel/em dem. Som fengselsprest måtte jeg også være tilstede ved eksekusjonen av dødsdom over en av mine landsmenn. Det var en ung mann fra Herøya ved Porsgrunn. Jeg hadde i den anledning foretrede for den øverste innen krigsretten her i Norge, oberkriegsgerichtsrat Debinski. Jeg møtte i Oslo hos ham og ba om benådning. Hadde på forhånd samlet uttalelser og anbefalinger fra ledende hold innen administrasjonen og bedriftslivet i landet. Men desverre, det førte ikke frem. Og en bitende kald dag i februar 1942 ved sjøen ute på Fevik så jeg min unge landsmann bli skutt av tyskerne. » |
||||||||||||||
| Krigsvinter med kulde | ||||||||||||||
|
Vinteren 1940/41 ble usedvanlig kald. Sprengkulden satte inn ved
juletider og holdt seg til langt ut på nyåret. Og det var bare
begynnelsen på tre usedvanlig kalde krigsvintre på rad.
Vinterkulden skapte store problemer for Arendals befolkning og
for myndighetene. Skogsdriften ble sterkt hemmet av kulden, og det gikk hardt unna på vedlagrene. Det var særlig eldre mennesker som hadde problemer med å skaffe nok brensel. Selv om folk tullet seg inn i alt de hadde av klær, så frøs de likevel. På Torvet var aktiviteten laber. Torvhandlerne holdt seg stort sett hjemme på grunn av kulden. |
||||||||||||||
 Bildet
viser fergeleiet til Skilsø fergeni en av de kalde vinteren som rammet sør/andet i krigsårene. Som det går fram av bildet var det skikkelig skiføre og skulle man til Tromøy, var det bare å ta beina fatt, isen lå tykk og fast. |
||||||||||||||
 Etter
den dramatiske kapringen av "Tromøsund» ble
sikkerhetsbestemmelsene skjerpet betraktelig, og nye plakater
ble satt opp rundt i byen. Her ble det i sterke ord minnet om
hva som ville skje hvis noen hjalp «fienden» eller tenkte på å
rømme til England. |
||||||||||||||
| Oppdatert 10.01.2017 - R.B. | ||||||||||||||
Arendal og omegn krigshistoriske forening Org. nr. 814 948 552 |
.