| |
|
Håkon Moen (1919-1991) var nok mest kjent for å drive
båtbyggeriet på Moen. Mindre kjent er det at han
opplevde senkningen av krysseren «Blücher» på nært hold
9. april 1940. Etter å ha satt lyskasteren rett mot
«Blücher», ble det åpnet ild mot de norske styrkene.
Håkon løp for livet bort fra brygga ved Oscarsborg
festning uten å bli truffet. |
| |
| |
 |
 |
Håkon Moen
(1919-1991) i Heimevernets
uniform noen år etter krigen. |
Oberst Birger
Eriksen (1875-1958) beordret ild mot de tyske styrkene
kl. 4.21 9. april 1940. Eriksen fikk flere utmerkelser
etter krigen, blant annet krigskorset med sverd. |
|
|
| |
| |
Det var tidlig om morgenen 9.
april 1940 at den 12000 tonn store tyske
krysseren «Blücher» var på vei inn Oslofjorden. Sammen
med flere mindre skip skulle de føre tyske soldater mot
Norges hovedstad. Målet var å overta den sivile
administrasjonen i Oslo, samt å ta Kongen, Storting og
regjering til fange.
Men hvordan skulle de norske styrkene hindre erobringen
av hovedstaden? Med et umoderne forsvarsanlegg og en
altfor liten stridsstyrke, var det nesten en helt umulig
oppgave for den norske festningskommandanten Birger
Eriksen. Likevel klarte han å mobilisere mannskapet på
Oscarsborg festning til en kjempeinnsats. Blant
mannskapet var det 14 sørlendinger som skulle styre den
store lyskasteren på festningen. En av disse var Håkon
Moen fra Risør. Som 21-åring møtte han først til
militærtjeneste i Kristiansand 1. april 1940. Men etter
bare noen dager ble han overført til Oscarsborg
festning. Der ble kan kastet inn i krigsalvoret
umiddelbart.
Håkon var ikke så interessert i å snakke om disse
opplevelsene etter krigen. Men da barnebarnet Lisbeth
Moen skulle skrive en særoppgave om krigsårene i 1984,
fortalte han mye av det han opplevde. Her følger noen
utdrag fra noe av det han hadde å fortelle. Først om
dramatikken ved Oscarsborg. |
| |
 |
| «Blücher» var et av
de største skipene i den tyske krigsmarinen. Her under
angrep som førte til at det sank i Drøbaksundet 9. april
1940. |
| |
| |
«Kl. 03.30 kunne vi fra festningen se
noen mørke skygger komme ut fra tåken. Det var «Blücher»
sammen med flere krigsskip. Vi fikk da beskjed om å
sette lyskasteren mot «Blücher», som da var på cirka
1400 meters avstand. Vi hadde kontakt med hovedbatteriet
hvor kanonen «Moses» var i stilling, og det var ikke
lenge før det ble avfyrt skudd mot «Blücher», både fra
«Moses» og annet skyts. «Blücher» fikk så store skader
at den kom i brann og sank, etter at den hadde drevet ut
mot Askholmene. Under angrepet hadde vi plassert
lyskasteren i ytre ende på brygga mot Drøbak, og på
innsiden av brygga var det en bratt fjellvegg. Både
«Blücher» og de skip som fulgte etter, besvarte ilden
fra festningen. Det ble benyttet maskinskyts med
sporlysammunisjon, slik at vi kunne se når kulene kom
mot oss og eksploderte i fjellveggen rett bak oss. Så
snart vi hadde utført vår «jobb» med lyskasteren, fikk
vi beskjed om å søke dekning. Vi løp innover den lange
brygga med støvler, frakk og utstyr. Jeg følte at jeg
hoppet over de lysende kulene, og jeg tror jeg satte
norgesrekord på denne 100-meteren. Det er helt utrolig,
men ingen av oss 14 rekrutter ble truffet, ikke engang
såret».
Men dramatikken stoppet ikke der. I timene som fulgte
etter senkningen ble all norsk motstand nedkjempet av
tyske bombefly. Håkon forteller videre:
«Det ble sluppet ned cirka 700 bomber over denne lille
festningen, og hele mannskapet på Oscarsborg måtte søke
dekning. Jeg tror vi var 400 mann som satt tettpakket
inne i selve ammunisjonslageret som var skutt inn i
fjellet. Det gikk en skinnegang gjennom en skjæring i
fjellet fra lageret, og av de 700 bombene som ble
sluppet, var det tre bomber som falt ned ved siden av
skinnegangen. Heldigvis var det ingen av disse bombene
som eksploderte. Hvis bare en av disse hadde eksplodert,
så ville vi trolig ikke klart oss».
Som kjent var ikke senkningen av «Blücher» uten
betydning. Dette var den viktigste enkelthendelsen under
angrepet mot Norge. Det førte til at Hitlers planer ble
forsinket, og det førte til at Kongen, Storting og
regjering fikk de nødvendige timer til å rømme fra
hovedstaden. Dessuten ble norske gullreserver flyttet i
tide.
Det er fortsatt usikkert hvor mange som omkom av de 2400
personene som var om bord. Noen historikere mener det
var oppimot 500, andre mener det var så mange som 1000
omkomne. |
| |
| |
 |
| |
 |
| Noen av de tyske
soldatene klarte å svømme i land. |
| |
| |
Tatt til fange
Etter at bombingen på Oscarsborg var over, ble Håkon og
14 andre rekrutter tatt til fange. Men heldigvis klarte
de å rømme om bord i en fiskeskøyte som var på vei
innover mot Drammen. Da de ble satt i land, ble de på
nytt angrepet av tyske fly. Ungguttene prøvde så godt de
kunne å gjemme seg i skogen, og heller ikke denne gangen
ble de truffet. Etter at Håkon og de andre hadde brent
uniformene og skiftet klær, tok de sørlandstoget hjem
til sine kjære.
Mer dramatikk
I 1942 dro Håkon til Trondheim for å gå på skole. Her
opplevde han gateopptøyer, jødeforfølgelser og bombing
av havneområdet. Året etter dro han til Bergen for å gå
på skipsteknisk skole. Det var her Håkon opplevde de
største påkjenningene under krigen. Det var litt av en
dramatikk han hadde i vente.
«En båt som lå ved Tyskerbrygga nær Håkonshallen var
lastet med sprengstoff. Av en ukjent grunn eksploderte
hele skipet. Eksplosjonen var så kraftig at dører og
vinduer på skolen ble slått inn. Det ble store
ødeleggelser over hele byen, og det var mange personer
som ble skadet. Både forretninger og boliger stod helt
åpne med knuste vinduer. Vi var flere gutter som var med
og hjalp de sårede. Jeg gikk i tre døgn uten søvn, og
det var mye nød og store lidelser. Den første natten var
vi to gutter som gikk sammen, og selv om vi var merket
med armbind, hadde jeg tyske geværpiper i brystet tre
ganger denne natten. Vi hørte skudd flere steder i byen,
men vi slapp også denne gangen fra angrepene uten
skader».
Radiolytting
Da Håkon kom hjem til Moen i 1944, opplevde han enda mer
av krigsalvoret. Han var en av mange som lyttet ulovlig
på nyhetssendingen fra BBC. Radioen hadde han under en
steinhelle i skogen, og nyhetene noterte han på små
lapper som han tok vare på. En gang han hadde vært på
Søndeled og var på vei hjem på sykkel, ble han stoppet
av tyske soldater i Sauvika.
«Der stod det en flokk tyskere med mitraljøser, støvler,
hjelmer og et blankt skilt på brystet. Jeg kvakk til med
en gang, for jeg kom til å tenke på at jeg hadde glemt å
gjemme en lapp med noen nyheter. Denne lappen hadde jeg
lagt i lommeboka som nå lå i trøyelomma. Jeg ble så
kommandert til å stå midt i Sauviksvingen, med beina
langt fra hverandre og hendene rett til værs. Rundt meg
var det oppstilt tre mitraljøser og det var streng
bevoktning. Tyskerne undersøkte både hode, armer, kropp,
bein og til slutt skoene. Det eneste stedet de ikke
undersøkte var i lommeboka, som fremdeles lå i trøya.
Jeg slapp fri, og jeg ruslet rolig videre hjemover, men
jeg må innrømme at jeg var redd. Hvis tyskerne hadde
funnet disse nyhetene, så hadde jeg sikkert havnet i
fengsel».
Flystyrt
Videre i oppgaven forteller han også om det engelske
flyet som ble skutt ned ved Vierli, bare 50 meter fra
grensen til gamle Søndeled kommune. Han ble selv vitne
til luftkampen natt til 31. mars 1945. Seks unge
engelskmenn ble lagt til hvile på Søndeled kirkegård
bare noen få dager etter. Dette var en trist og brutal
avslutning på krigen, som skapte så mye sorg og store
lidelser. Avslutningsvis forteller han om kosthold,
rasjoneringskort og andre forhold fra hverdagen. Det er
ingen tvil om at Håkons fortellinger i denne særoppgaven
er et viktig vitnesbyrd for ettertiden.
Frigjøringen
Som en avslutning tar vi med hvordan Håkon opplevde
frigjøringen. Etter at han hadde fått meldingen på BBC
om at Norge var et fritt land, var det full jubel.
«Vi sprang ned til nærmeste vei hvor vi hadde syklene.
Vi syklet og vi ropte så høyt vi kunne: -Tyskerne har
kapitulert, krigen er slutt, vi har et fritt Norge! Vi
tenkte ikke over at denne meldingen ikke var bekreftet i
Norge, men det fikk vi høre over norsk radio. Følelsen
av frihet kan nok ikke beskrives. Frigjøringsdagen 8.
mai 1945 glemmer vi nok aldri. Vi toget, vi sang og
jublet. Vi var så glade, så glade. Jeg husker vi
avsluttet denne festdagen hos farmor, og på menyen var
det «bløtkake» - det vil si poteter, mel og krem. Og en
god kopp kaffeerstatning».
Med disse ordene avsluttet Håkon Moen samtalen med
barnebarnet i 1984. Håkon var da 65 år gammel. |
| |
| |
Kilde:
Særoppgave om krigsårene 1940-1945 - Intervju med Håkon
Moen, av Lisbeth Moen (nå Strandberg). Ringshaug
Ungdomsskole 4.12 1984. |
| |
| |
| |
|
|
|
