Samme kveld sender fengselsprest Sigurden dette brevet til sognepresten i Eidanger.


Kjære kollega.

Dødsdommen over Rolf Hansen ble eksekvert idag kl.16 helt nede ved sjøen på Fevik. Da du i telefonen igår meddelte meg at fru Hansen gjennom Ortskommandanten i Porsgrunn hadde fått beskjed om at hun kunde besøke sin mann i fengslet her i Arendal mellem kl 10 og 12 idag og da du ba meg undersøke hva dette kunne bety, begynte jeg å få bange anelser.

Jeg ringte straks til H's forsvarer H.r.advokat Chr. Stray og meddelte ham hva du hadde sagt til meg og ba ham samtidig sette seg i forbindelse med Kriegsgerichter baron von den Dollen for å høre om der forelå noen avgjørelse i saken. Da det var midt i middagen sa advokaten at han måtte vente litt med å ringe ham opp. Det var ved 1/2 3 - 3tiden tror jeg. Henimot kl. 5 (17) ringte Kriegsgerichter meg opp og spør om jeg kan møte ham på hans kontor rum 209, Grand Hotel imorgen - idag kl.12. Da begynte jeg for alvor å bli engstelig og ringte øyeblikkelig til advokaten. Jeg sa ham at jeg satte Kriegsgerichters oppringing til meg i forbindelse med den beskjed fru Hansen hadde fått, og ga uttrykk for den alvorlige bekymring jeg nærte. Jeg skal ta Kriegsgerichter i telefonen med en gang, sa han. Og et par minutter var advokaten i telefonen igjen. På spørsmål om der var truffet noen avgjørelse i saken, sa han at saken ennu ikke var kommet tilbake. Og den beskjed fru Hansen hadde fått fra Ortskommandanten i Porsgrunn var utgått fra ham. Men det var bare et ordensspørsmål, da hun kunne få besøke ham fredag (idag), men ikke lørdag. Denne forklaring bidro bare til å røklegge det hele for oss og vi var begge to fremdeles engstelige for at saken hadde tatt den alvorligste vending.

Men vi kunne i vår uvisshet ikke gi slipp helt på at der ennu var håp. Vi var dog klar over at Kriegsgerichter kunne ha sine ord i behold, selv om loddet allerede var kastet og Hansens skjebne beseglet. Sakens dokumenter behøvde ikke være kommet tilbake og beskjeden til fruen kunne jo kalles et ordensspørsmål, selv om det gjaldt et siste besøk. Jeg hadde en ond ettermiddag igår og en ond natt, og formiddagen idag vil jeg ikke snakke om. Tidlig idag morges fikk jeg oppringing fra jernbanestasjonen. Det var Hansens svigerfar som ringte og sa at hans datter fru H. var kommet med nattoget og gjerne ville jeg skulle følge dem til fengslet. Vi gikk så sammen dit opp, og jeg sa dem bent ut at jeg var engstelig og fortalte at jeg var tilsagt å møte hos Kriegsgerichter kl. 12, og visste ikke hva det skulle bety. Da jeg forlot fengslet avtalte jeg med dem at vi skulle møtes hos advokaten kl 12 1/2. Jeg mente at min samtale med Kriegsgerichter ikke ville vare lenger enn at jeg kunne rekke det. Jeg var også oppe hos advokaten, før jeg gikk til møte med Kriegsgerichter og sa jeg kom tilbake 12 1/2 og ville møte fru H og faren der.

Men jeg hadde nok gjort regning uten vert. Kriegsgerichter sa meg med en gang at benådningsandragendet var avslått og at dødsdommen ville bli eksekvert allerede i ettermiddag. Er De rede til å følge med og være tilstede under dommens fullbyrdelse, sa han. Jeg synes jeg kjente blodet fryse og ble helt kall. Selvfølgelig ville jeg være hos Hansen i hans siste time. En av sine egne skulle han dog få ha hos seg, ikke være helt alene blant fremmede. Men hjerte vred seg i meg og jeg gruet forferdelig. Kan jeg få lov til å tale et par ord med fru Hansen? Nei, De kan ikke få tale med noen. Har De spist middag? Jeg hadde ikke spist noe siden tidlig om morgenen. Om jeg ville spise middag med ham nu? Jeg måtte si nei takk.

Om ti minutter skulle han komme igjen og så skulle vi dra avsted. De ti minutter ble til en time, en time da jeg ba til Gud om kraft, hjelp og visdom. Aldri i mitt liv har jeg vært stillet overfor en slik vanskelig og forferdelig oppgave, og jeg kjente vel som aldri før min egen hjelpeløshet og skrøpelighet. Jeg vek liksom tilbake for tanken på at om en liten stund ville Hansen ha gått over grensen mellom liv og død og inn i evigheten.En sjel som snart skulle møte sin Gud. Og jeg skulle forsøke å berede ham til dette møte. Hvor jeg ønsket at både Gud og Hansen hadde hatt en meget bedre budbærer og sjelesørger her enn jeg, min fattige stakkar. Omsider kom Kriegsgerichter og en stund etter justisinspektøren, og sammen med den siste bilte jeg til fengslet, hvor jeg skulle meddele Hansen at om en liten stund ville dødsdommen bli fullbyrdet. Det ble et hårdt slag for ham. Han hadde ikke ventet det og hadde sagt til sin kone at han trodde han ville bli benådet. Han løp frem og tilbake i cellen og vred sine hender og ropte på Gud. Vi bøyde kne og ba sammen og jeg forsøkte så godt jeg kunne å tale med ham om hans sjels frelse og ba ham gjøre seg ferdig til å møte sin Gud. Men du vet det ble så skrøpelig som det kunne være fra min side. Jeg håper inderlig at Gud ved sin Ånd virket langt mere enn jeg var istand til.

Så satte Hansen seg til å skrive et siste brev til sin kone og en siste hilsen til sin far. Jeg fikk dem med og så måtte jeg kjøre tilbake til hotellet med justisinspektøren. Her måtte jeg vente til alle forberedelser var gjort og vi kunne kjøre avsted til eksekusjonsstedet. Vi var en hel liten kortesje. Hansen så jeg ikke noe til. Ut av byen bare det. Men hvorhen visste jeg ikke. Så kom vi til Fevik og her svinget vi av fra riksveien og inn i skogen. Hva jeg følte underveis vil jeg ikke engang forsøke å gi uttrykk for. Det gis ikke ord for det. Kommet ned i skogen et stykke stanset bilene og alle steg ut. Soldater med geværer marsjerte avsted og etter kom soldater bærende på en stor trekasse. Vi ble stående igjen, men alle disse dro videre ned mot havet. En underlig begravelse.

En tom kiste og han som skulle hvile i den sto levende mellom oss. Hansen steg ut av bilen foran meg og jeg gikk bort til ham. Han hadde håndjern på. Han var helt rolig. Å, jeg som er så ung og ikke skal få leve lenger. Stakkars Elna og mitt barn. Jeg sto og krympet meg og måtte ta meg sammen og trøste ham så godt jeg kunne. Så tok jeg ham i armen og sammen gikk vi de siste 200 skritt av hans livsvei her på jorden. Hvorledes vi kom fram kan jeg ikke si, men omsider sto vi på retterstedet. Åpne havet rett ut, og det blåste surt og kalt. Store bølger slog opp om stranden. Så blottet Hansen og jeg våre hoder og ba høyt sammen et siste Fadervår, og jeg la hele min hånd på hodet hans og velsignet ham. Soldater kom og tok håndjernene av ham og frakken og hatten, førte ham ned til et tre hvor de bandt ham.

En offiser vinket på meg og antydet at jeg kunne gå ned til ham. Han stod der med bildet av sin kone og sitt barn i hånden og stirret på det. Jeg omfavnet ham og la mitt kinn til hans og han hvisket et svakt takk. Han stod der rank og helt rolig. Kriegsgerichter trer fram og leser dommen og en annen offiser oversetter den for Hansen. Soldatene står oppstillet og en går fram og knytter over øynene hans. Kommandorop, skuddene faller, og Hansen hode faller framover. Alt stod stille for meg en stund. Jeg ble vinket av. Men så ramler det sammen for meg og jeg setter i å storgråte på veien oppover mot bilen. Det hele er en ond drøm. Jeg våger ikke å dvele ved det. Og dette minne skal jeg måtte gå og bære på gjennom livet. Gud hjelpe meg og gi meg kraft til det.

Fru Hansen ringte meg opp fra Tvedestrand ikveld, og jeg måtte jo si det som det var. Hun skrek høyt i telefonen og hennes far måtte ta henne i sine armer. Jeg hørte hennes fortvilede gråt, mens faren talte med meg i telefonen. Må Gud hjelpe henne og alle de pårørende. Her er det ingen annen som makter å hjelpe og trøste. Fru Hansen spurte om de skulle få liket med seg hjem. Det vet jeg ikke. Me jeg tror det neppe. Jeg skal imorgen undersøke det. Jeg har skrevet så utførlig til deg, da jeg vet du som menighetens prest vil sette pris på det.

17/1 1941 hilsen Halvor Sigurdsen