|
TYSK TILSTEDEVÆRELSE I FROLAND UNDER OKKUPASJONSÅRENE
1940-45.
Av Johnny
Østreim og Tormod Christiansen
(Opprinnelig publisert i 2015-årboken til Froland Historielag)
Korrigert utgave 04.01.16
-Skisse over Eivindstad kraftverk og Ju188-del lagt med (falt ut
av den opprinnelige artikkelen i årboka)
-Rettet enkelte feil i tekst om maskingeværstilling i
Blakstadkleiva.
-Utlånte bilder fra bidragsytere pålagt vannmerke
70 år er gått siden frigjøringen. Generasjonen som opplevde den
tyske okkupasjonen av Norge er i ferd med å falle fra.
Til tross for alle hyllemeterne som finnes av krigslitteratur,
er det fortsatt mange historier som ikke er blitt fortalt.
Under okkupasjonsårene ble det satt i
gang utbygging av forsvarsverk i et omfang som er uten
sidestykke i norsk historie. Restene av de tyske befestningene
er i dag de eneste synlige sporene etter tysk tilstedeværelse.
Vi finner dem også i Frolands skoger. De ligger som oftest i
nærheten av hus og bebyggelse, men likevel så bortgjemt at de
færreste vet om dem. Forfatterne ønsker å takke følgende
personer for sine bidrag til denne artikkelen: Kåre I.
Apesland, Margit Gundersen, Per
Hurv, Kåre Treldal, Ole Georg Fjærbu og Frithjof Johan Ruud. En
spesiell takk går til flyhistoriker Jan Thygesen som har bidratt
med detaljert bakgrunnsinformasjon om flykrasjet på Messel i
1945.
Stillingen på
Ustadheia (mot øst) med utsikt mot Hurv.)
Angrepet 9.-11. april 1940
Den tyske erobringen av Arendal 9.
april 1940 foregikk uten at det avfyrt et eneste skudd.
Torpedobåten «Greif» stevnet inn
til havnen og satte i land 90 soldater med sykler fra
Radfahr-Schwadron 234 ledet av Rittmeister Schmidt-Wesendahl.
Soldatene besatte raskt Arendal by og Telegrafverkets anlegg ved
Stølsviga.
Planen var opprinnelig for
soldatene i «Gruppe Arendal» å rykke mot Kjevik og innta
flyplassen. Da et tysk fly inntok flyplassen uten å møte
motstand 9. april, ble det endringer i planene og styrken ble
kommandert i retning den norske troppeleiren på Evjemoen.
På norsk side var det de første dagene
en utbredt forvirring om forsvaret av landsdelen. Ordre og
motordre ble gitt med noen få timers mellomrom. Styrkene under
general Liljedahl ble trukket stadig nordover og innover i
landet uten at det kom til skuddvekslinger. På Kjevik hadde
vakttroppene fra IR 3,under kaptein Kristian Sundbys kommando,
forlatt flyplassen i
retning østover på ettermiddagen 9.
april etter trusselen om overlegne tyske styrker som angivelig
skulle komme rundt Ålefjær.
10. april gikk kaptein Sundby med soldatene fra 2. kompani i IR
3 i stilling rundt Hynnekleiv og Svenes for å stoppe en
eventuell tysk fremrykning mot Evje. Før krigen hadde
Generalstaben definert Froland som et av flere militære
operasjonsområder hvor det ville komme til kamphandlinger.
Derfor skulle evakuerte personer fra kystområdene styres unna
distriktet. Stillingsbyggingen ble imidlertid brått avbrutt
allerede på morgenen 11. april da troppene ble trukket tilbake
til Vegusdal. Neste dag kunne de tyske soldatene passere Froland
uten å møte motstand.
Gamle Froland kommune
I 1941, etter at tyskerne hadde
konsolidert styrkene sine i Sør-Norge, ble det utarbeidet
forsvarsplaner for regionen. 214. Infanterie-division, under
Generalløytnant Max Horns kommando, hadde ansvaret for
invasjonsforsvaret i de to Agderfylkene samt deler av Telemark
og Rogaland. Rundt byene langs kysten ble det sommeren 1941
påbegynt forsvarslinjer av maskingeværstillinger, løpegraver og
feltmessige bunkere dekket med piggtråd. Området rundt
Blakstadbrua ble definert som en såkalt fremskutt stilling
(«Vorgeschobene Stellung») til
forsvarslinjen rundt Arendal. På et tysk stillingskart fra
høsten
1941 kan man se at det er anlagt
tre maskingeværstillinger på Blakstadheia. Fra
maskingeværstillingene kunne tyskerne bestryke både
jernbanetraseen og veibruen over Nidelva. Det har ikke vært
mulig å påvise noen spor av de tre stillingene i dag.
Sannsynligvis har utvidelse av veien og boligutbygging på toppen
av Blakstad ødelagt stillingene.
Stillingsområdene Blakstadheia og Blakstadkleiva
(basert på et tysk kart fra 1941) og Hurveheia.)
På et senere tidspunkt, mellom 1941 og
1944, ble det satt opp maskingeværstillinger på Hurveheia som
fortsatt var intakte høsten 2014. Den ene stillingen ligger inne
på eiendommen til Jørn Hurv og dekker jernbanetraseen på sletten
mellom Ustadheia og Hurveheia. Den andre stillingen har
dekningsfelt sørover mot Nidelva. Begge stillingene er bygd opp
med lødd stein med to standplasser. Under begge standplassene er
det en liten nisje for ammunisjon.
Den ene
maskingeværstillingen på Hurveheia.)
Våren 1943 ble 214.
Infanterie-Division trukket ut fra Agder og erstattet av 710.
Infanteriedivision. Samme høst utstedte Hitler et såkalt
«Führerbefehl» om at forsyninger skulle spres utover et større
område for å unngå tap av materiell ved et alliert angrep. I
Norge ble resultatet at flere forsyningslagre ble flyttet bort
fra kysten og innover i landet. Hurv i Froland ble utpekt som et
fordelingspunkt for matvarer til avdelingene i Arendal. Per Hurv
(f. 1937) kan fortelle om tre brakker satt ut på jordene rundt
Hurv. Det var snakk om enkle byggverk uten vinduer og bygd på
flåter. Den ene brakken hadde ifølge Hurv såkalte «halvtikker»
(utbygg) i begge ender. I oppgjørslister etter krigen var
dimensjonene på den første brakken satt til 12,5 x 15, mens de
to andre var begge målt til å være 12,5 x 30 m. Ved bedehuset på
Hurv ble det gravd ned en bensintank med kapasitet på 50 cbm.
Bedehuset var også rekvirert som lagerbygning og
innkvartering. Basert på en oversikt satt i sammen etter freden
av Direktoratet av fiendtlig eiendom, ble det registrert et skur
ved det gamle kommunelokalet, vaktstue på Mjølhusmoen,
sanitetsbrakke på Mjølhus og en mannskapsbrakke ved (gamle)
Froland skole («Salen»).
Bensintanken og
forsyningsbrakkene på Hurv. Basert på skisse fra Per Hurv.)
Tyskerne begynte høsten 1944 å sprenge ut et dekningsrom i
fjellet bak Jomåsveien 212 og 214 (Prestekleiva), men arbeidet
stoppet før det kom til gjennomslag. Før bolighusene kom opp på
70-tallet lå den utsprengte fjellmassen stablet foran de to
inngangspartiene. Det er derfor en mulighet for at det var
planlagt en stilling som skulle sikre jernbanebruen vestfra.
Stillingsområdene på
Ustadheia og fjellanlegget på Jomåsveien.)
Det ser ikke ut til å ha vært fast
stasjonerte soldater i Froland før juni 1944. Da kom det først
et kompani med ingeniørsoldater fra Pionier-Btl. 710 som ble
innlosjert ved kirken, og kort tid etter kom det ytterligere et
kompani med sambandssoldater fra samme divisjon.
Sambandssoldatene ble forlagt rundt på Blakstad. Margit
Gundersen (f. 1928) husker det var tyske soldater innkvartert på
flere av gårdene i Froland. Det skal ha vært snakk om tre til
fire soldater på hver gård sammen med et stort antall hester.
Det har ikke vært mulig å identifisere samtlige av de
konfiskerte gårdene, men Gundersen husker at det var soldater på
gården Songe i Osedalen og på Løvlandsgården hvor det var et
skredderverksted. Selv hadde hun fire soldater boende på
familiegården. Et tysk kompani hadde mot slutten av krigen en
normert oppsetning på rundt 100 mann til sammenligning. Ved
Nidarhall ble de hestetrukne vognene samlet i perioder. Det skal
ikke vært brukt lastebiler blant avdelingene i Froland, ifølge
Gundersen. Kontakten tyskerne hadde med nordmennene var preget
av at begge parter forsøkte å innfinne seg med den gjeldende
situasjonen best mulig. Flere av de eldre soldatene var
familiefedre og oppførte seg vennlige og korrekte, bortsett fra
underoffiseren Stander som var en overbevist nazist.
Forsamlingslokalet «Salen» og deler av prestegården fungerte som
feltkjøkken. Her gikk det daglig ut spann med varm mat til
soldatene i området.
Høsten 1942 ble flere av kraftstasjonene i Sør-Norge tildelt
vaktstyrker til sikring mot sabotasjeangrep etter det første
mislykkede angrepet på Vemork (operasjon «Freshman»).
Kraftstasjonen på Bøylefoss leverte strøm til Arendal smelteverk
på Eydehavn. Smelteverket produserte silisiumkarbid som var en
svært viktig komponent i den tyske rustningsindustrien.
Kraftstasjonen fikk fra september
1942 en offiser, en underoffiser og ni soldater fra
Festningsbataljon 655 til sikring av stedet. De såkalte
festningsbataljonene hadde sin opprinnelse fra januar 1942 da
Hitler bestemte at det skulles settes opp 10 bataljoner til
innsats i Norge. Avdelingene skulle settes inn til vakt og
sikring og var svært lite mobile. Våpnene kom fra krigsbytter i
tidligere felttog. Soldatmassen var noe blandet; enkelte var
veteraner fra første verdenskrig, mens andre knapt hadde
fullført rekruttskolen.
Etterretningsfoto av
Bøylefoss kraftstasjon. Norges Hjemmefrontmuseum.)
Kåre Apesland (f. 1925) som bodde på Bøylefoss under krigen,
husker godt okkupasjonsårene og den tyske vaktstyrken. De tyske
vaktsoldatene var stasjonert i den gamle landhandelen (Setanes
butikk). Soldatene skal også ha hatt et kombinert lager og
spiserom inne på kraftstasjonen som var avlåst for nordmenn.
Vaktrutinene bestod av dobbeltposter som gikk runder langs
rørgatene, nede ved kraftstasjonen og ved landhandelen.
Soldatene skal ha vært av eldre årgang. Apesland forteller at de
var «lei av krig og elendighet» og lite nazistisk innstilt.
Tyskerne gjorde likeså lite av seg overfor de sivile på
Bøylefoss. Apesland og de andre ungene på stedet var stadig
innom den konfiskerte landhandelen for å få noe ekstra sukkertøy
og annen mat av soldatene. På et ukjent tidspunkt under krigen
var det en større rassia i Froland. Den tyske vaktsjefen på
Bøylefoss løp ned i nattøyet fra det øverste huset og helt ned
til porten for å møte troppen som skulle foreta
husundersøkelsene på Bøylefoss. Nede ved porten ga vaktsjefen
sine forsikringer om at det ikke fantes illegal aktivitet på
Bøylefoss, og det førte til at undersøkelsen på stedet ble
kansellert. I virkeligheten var flere på Bøylefoss knyttet opp
mot hjemmefronten, og eventuelle funn ville gitt alvorlige
konsekvenser for det lille samfunnet.
Minefeltet på
Bøylefoss kraftstasjon. RAFA-2863 – Distriktskommando Sørlandet,
Ingeniørkompaniet.)
I perioder hadde tyskerne også
vakthold ved Haugsjå, men det ble ikke satt opp noen ekstra
sikkerhetsforanstaltninger der. Den tyske vaktstyrken bygde
ingen nærforsvarsstillinger på Bøylefoss, men ga kun et pålegg
til Arendals Fossekompani om å sprenge ut et tilfluktsrom ved
kraftstasjonen. På Flatenfoss kraftstasjon på grensen til
Froland var det ti soldater fra samme avdeling som bevoktet
demningen. Her ble det satt opp en brakke. I februar 1943 ble
soldatene i festningsbataljonen forflyttet til Vestlandet. Det
har ikke vært mulig å finne ut om tyskerne fortsatte med fast
vakthold på Bøylefoss etter denne dato. Minefeltet på Bøylefoss
kom noe senere i november 1943 da ble det lagt ut 657
personellminer i betong fordelt på seks minefelt rundt rørgaten.
Minen var konstruert med en snubletråd til sprengladningen inne
i betongen. Etter krigen måtte tyskerne selv grave opp minene og
stå for desarmeringen. I et område litt ovenfor kraftstasjonen
ble alle minene samlet og sprengt. Den samlede eksplosjonen fra
minene førte til at det gikk flere vinduer på Bøylefoss, ifølge
Apesland.
Befestningen
av Nidelva sommeren 1944
Sommeren 1944 ga det regionale
armekorpset ordre til 710. Infanterie-Division om at det var
nødvendig å forberede seg mot en eventuell alliert fremmarsj
oppover langs kysten fra Kristiansand til Oslo. Det ble planlagt
flere forsvarslinjer som skulle følge naturlige barrierer i
terrenget på østsiden av Nidelva mellom Arendal og Åmli. Mangel
på bygningsmateriell og mannskap førte til sterke begrensinger i
utformingen av festningsanleggene; stein og tømmer ble i stor
grad brukt.
Ustadheia ble valgt ut som et av stedene som skulle befestes.
Arbeidet ble sannsynligvis ledet av ingeniørsoldatene stasjonert
ved Froland kirke.
Utsikt fra den ene
maskingeværstillingen ved Eivindstad kraftverk.)
Oversikt på
stillingsområdet ved Eivindstad.
Fra de vestvendte høydedragene på heia
var det mulig å bestryke begge sider av jernbanebrua. Helt
nederst ved veien er det en maskingeværstilling i delvis betong
og stein. En kan se at bruken av betong er sterkt redusert med
store steiner brukt i blandingen. Ovenfor den enslige
maskingeværstillingen ligger det et stillingssystem som har
bestått av enkle jordvoller og lødd stein. I dag har naturen
nesten visket ut samtlige spor, men det er ennå mulig å se
omfanget av stillingssystemet. Det er en mulighet for at det
også var en dekningsbunker tilknyttet stillingsområdet. Den er
blitt markert som en firkant på kartet. På østsiden på Ustadheia
ligger det en steinsatt maskingeværstilling identisk med
stillingene på Hurveheia fra tidlig i krigen.
Samtlige av bruene i området var også klargjorte for
sprenging med demoleringskamre i brupilarene. Sprengstoffet lå
trolig lagret i Arendal.
XU-agenten Knut Dale (1920-2013)
fikk høsten 1944 informasjon om at det foregikk noe ubestemmelig
tysk aktivitet ovenfor Eivindstad kraftstasjon ved Kringlemyr.
Dale forsøkte å ta snarveien over dammen, men her ble han
stanset av norske vakter som patruljerte. Han fortalte at han
skulle et ærend til Solheim, men ble nektet å ta seg over dit. I
stedet måtte han sykle over Kirkebrua og følge Bøylestadveien
opp til anlegget. Våren 2015 ble det påvist tre
maskingeværstillinger på stedet. Samtlige har blitt etablert med
alternative standplasser og løpegrav som ga soldatene dekning
når man skulle inn eller ut av stillingssystemet.
Opprinnelig var sidene av løpegravene
avstivet med enten tømmer eller planker, men etter at trevirket
har råtnet bort etter krigen har løpegravene kollapset.
Det var ikke den eneste gangen Dale
observerte den tyske anleggsarbeidet, omkring samme tid i
1943/44 holdt en gruppe tyske soldater som arbeidet på en
stilling øverst i
Blakstadkleiva. Sammen med med
Oddbjørn Byttingsmyra gjorde han flere opptegnelser av de
påbegynte stillingene, selv da en gruppe tyskere kom forbi
klarte Dale å forholde seg rolig med å spikke på en stokk. Etter
krigen ble Frolandsveien 820 bygget i stillingsområdet, i dag er
det ingen rester igjen av forsvarsstillingen.
I slutten av november 1944 stoppet det
meste av befestningsarbeidet opp på Sørlandet da 710.
Infanterie-Division ble trukket ut av Norge for innsats på
kontinentet. Som en erstatning overtok nå 274.
Infanterie-Division ansvaret for sikringen av Sør-Norge. I
Froland kom det inn et kompani fra Pionier-Bataljon 295 som en
erstatning for soldatene som forsvant i november. Avdelingen med
ingeniørsoldatene ble brukt som en innsatsreserve langs
jernbanen i tilfelle sabotasje. Avdelingen var bare i Froland et
kortere tidsrom før den igjen ble avløst av et nytt kompani fra
Pionier-Bataljon 274 med en mannskapsstyrke på 128 mann
utplassert på Blakstad. Nå skjedde det ingen flere endringer i
styrkeoppsettet før 6. mai 1945 da kompaniet ble forflyttet til
Arendal.
Gamle Mykland kommune
Hynnekleiv stasjon skal ifølge
engelske etterretningsrapporter høsten 1943 ha vært bevoktet av
åtte soldater som var stasjonert på skolen rett ved
jernbanebruen. Det har ikke vært mulig å finne belegg for
vaktstyrken i tyske arkivkilder, men soldatene kan ha blitt
rullert langs jernbanestrekningen siden det var tilsvarende
banesikringsposter andre steder i Aust-Agder. Vigleik Frigstad
(f. 1927) kan bekrefte at tyskerne sperret av terrenget rundt
jernbanebruen, men det ble ikke opparbeidet noen
sperrestillinger. I en kort periode i 1943 var det også
borgervakt på bruen med utkommanderte myklendinger, men de var
ikke utplassert parallelt med den tyske vaktstyrken.
Det har ikke vært mulig å påvise rester av hverken
sperringene eller eventuelle andre installasjoner i området
våren 2015.
Tysk tømmerhugst i Mykland
Allerede tidlig i okkupasjonen satte tyskerne i gang en
omfattende tvangshogst av tømmer til bruk i stillinger og som
brakkemateriale. I den tidlige perioden ble tømmeret for det
meste tatt ut av norske arbeidere under norsk ledelse. Etter
høsten 1943 ble det organisert et større antall hogstkommandoer
med både krigsfanger og tysk mannskap, primært fra Organisation
Todt. Den nærmest katastrofale mangelen på drivstoff fra 1943/44
førte til at tyske kjøretøyer i Norge i stor grad ble konvertert
til å gå på generatorgass fra trekull. Sommeren 1944 ble det fra
tysk hold sendt ut krav til fylkesskogkontoret i Aust-Agder om
uttak av 20 000 favner til generatorgass i fylket som kom i
tillegg til de eksisterende leveringskravene. I Froland ga det
utslag i at Hynnekleiv skole den siste krigsvinteren ble brukt
som innkvartering for tømmerhuggere. Hynnekleiv ble av tyskerne
utpekt som stasjon for utføring av tømmer (Station für
Holzaufnahme) Det var planlagt å ta ut 300 favner med hjelp av
norske arbeidere på nordsiden av jernbanen mot Skjersævatn, men
hogsten kom aldri i gang før kapitulasjonen inntraff.
Utenom Hynnekleiv var det ingen
avdelinger fast stasjonert i Mykland kommune. Det var likevel en
stor gjennomgangstrafikk mellom Evjemoen og Arendal, og enkelte
bygninger som kirken ble til tider brukt som overnatting til
tyske soldater i transitt.
2. november 1944 inntraff en større tysk rassia i Mykland etter
at flyslipp over Lauvholm med 42 droppcontainere hadde blitt
observert fra en flyobservasjonspost på Kleveland øst for Evje.
Oppdagelsen av slippet førte til at det reiste opp en større
styrke med både ordinære soldater og fra det tyske
sikkerhetspolitiet i Kristiansand ledet av SS-Hauptsturmführer
Rudolf Kerner og den norske medløperen Ole Wehus. Tyskerne gikk
brutalt frem med husundersøkelser midt på natten og 23 personer
endte opp med å bli arrestert. I påsken 1945 kom det til en ny
bølge med rassiaer i Mykland da man hadde peilet inn en illegal
radiosender på Silkeborga, men for tyskerne ble aksjonen
resultatløs. Under den siste aksjonen ble skolehuset og to
boliger brukt som innkvartering av den tyske jaktkommandoen.
Krigen var nesten over den 5. mai 1945. Hitler hadde begått
selvmord fem dager tidligere og de allierte hadde allerede delt
restene av Det tredje rike ved Torgau. Til tross for situasjonen
var det fremdeles stor usikkerhet knyttet til hva som skulle
skje videre med de tyske styrkene stasjonert i Norge. Fra baser
i det nordlige Tyskland tok det av en rekke fly med kurs for
Norge. Blant flyene var det omtrent 20 fly av typen Ju 88 og Ju
188 fra langdistanserekognoseringsavdeling F/22. Ombord i flyene
var det en lett blanding av både mannskap og andre passasjerer
stuet sammen i de trange cockpitene.
Ju188E-1. Illustrasjonsbilde som viser flytypen som styrtet på
Messel i mai 1945.)
Det ene flyet, en Ju 188, brøt av
ukjente grunner av kursen mot Kjevik og gjorde seg klar for
nødlanding ved Arendal. Øyevitner så flyet gjøre en sirkel rundt
ved Løddesøl, men noen fabrikkpiper vanskeliggjorde nødlandingen
og flyet fortsatte nordover mot Blakstad. Ved Messel kunne flere
som jobbet ute på jordene om morgenen rundt kl. 09 se at det
tyske flyet først gjorde et forsøk på å lande langs jernbanen,
men nok en gang måtte det bryte av landingsforsøket grunnet
fabrikkpipen til Messel damphøvleri og sag. Ved neste forsøk
klarte piloten endelig å sette flyet på bakken. Først traff
maskinen en telefonstolpe, og like etter en stabel med ved som
gjorde at flyet gikk rundt. Piloten gjorde trolig en fatal feil
ved å lande med hjulene ute. En buklanding med hjulene inne
hadde redusert faren for en velt. Hele cockpiten ble liggende
sammentrykt ned mot bakken. Enkelte av besetningsmedlemmene
hadde blitt kastet ut av flyet og lå enten døde eller hardt
kvestet på bakken. Nordmennene klarte å dra de sårede ut av
flyet, men for den ene offiseren var det for sent. Han døde kort
tid etter krasjlandingen. En av de overlevende, en ung soldat,
skal stadig ha spurt etter «der Ober» som sannsynligvis var
denne offiseren. I loggen til Froland lensmannskontor er det
nevnt at det var fem mann i flyet hvorav to var døde, to lettere
såret og en alvorlig såret.
Blant øyevitnene til krasjet er
det noe usikkerhet til den videre skjebnen hos de overlevende.
Torleiv Messel (1912-1996) hevdet at den unge soldaten endte opp
som eneste overlevende. I registeret til Volksbund Deutsche
Kriegsgräberfürsorge er det oppført tre personer med dødssted
Blakstad.
-Feldwebel (sersjant) Walter Gerhard,
f. 26.05.1920 fra Breslau.
-Feldwebel (sersjant) Günther Konzack,
f. 05.09.1920 fra Forst.
-Oberleutnant (førsteløytnant)
Wolfgang Krumei, f. 08.12.1922 fra Olmütz.
Feldwebel Günther
Konzack. Via Jan Thygesen.)
Oberleutnant Krumei tilhørte
våren 1944 rekogniseringsavdelingen Aufklärungsgruppe 122 og
hadde utmerkelsen
Deutschen Kreuz in Gold, populært kalt «speilegget» blant
soldatene i Wehrmacht. Som utmerkelse stod den høyere enn
jernkorset av første klasse, men under ridderkorset. Totalt ble
det utdelt 28.500 eksemplarer av DKiG under den andre
verdenskrig.
På 90-tallet kom Jan Thygesen i
kontakt med slektningene til Günther Konzack, som hadde tatt
vare på brevet fra Hauptmann (kaptein) Hans Böttcher,
Staffelführer (skvadronleder) for 3./F 22. Brevet som Böttcher
skrev på Kjevik sommeren 1945, gir noen indikasjoner på hvor
kaotisk det var de siste månedene og etter kapitulasjonen. Det
eneste som var igjen av personlige gjenstander etter Konzack var
en postsparebankbok som ble sendt til de pårørende. Brevet gir
likevel en viktig detalj om at det var tre personer som omkom i
krasjlandingen. Flyvraket var i en kort tid etter krigen
bevoktet av en tysk tropp før restene ble skrotet, men motorene
gikk til Grimstad tekniske skole som instruksjonsmateriell.
Under bevoktningen klarte folket på
Messel likevel å fjerne mange komponenter som fikk nye oppgaver
i det norske landbruket etter krigen.
T. v.: Den aktuelle delen merket som punkt 5.
Ju188E-1 Flugzeug-Handbuch, Ausgabe Juni 1943.
Via Fridtjof Johan Ruud. T. h.: Cockpitluken fra flyet. Via Jan
Thygesen.)
Da Thygesen etterforsket krasjet,
hersket det noe usikkerhet rundt flytypen som hadde styrtet på
Messel. Han gjorde en viktig oppdagelse da han fant et av
sidevinduene ved et uthus på Lauvrak. Sidevinduet skulle brukes
i tilfelle nødlanding på vann og var unikt for Ju188 som
flytype. Ved siden av cockpitluken lå det også den hydrauliske
jekken til halehjulet.
Under krigen ble de tyske cockpitene utstyrt med acryl
som er en tidlig utgave av plastikk og som var et ganske ukjent
materiale i Norge på 30- og 40-tallet. Etter krigen skulle
restene av cockpiten fra junkeren på Messel danne grunnlaget for
plastbåtindustrien på Sørlandet, men det er en annen historie.
Les også:
Flyhavari på Messel i Froland 1945 - Av Torleiv Messel
Kilder:
Alfsen, Ole Jørn:
Krigens lokale helter - og noen skjebner fra krigsåra 1940-1945.
Tvedestrand, eget forlag, 2013.
Faye, Wilhelm:
Krigen i Norge 1940. Bnd 2 : Operasjonene i
Kristiansand-Setesdalsavsnittet.
Oslo, Gyldendal, 1953.
Frigstad, Vigleik; Svend Lauvrak og
Magne Risdal: Myklands
historie – Kultursoga 18322009. Mykland Bygdesogenemnd 2009.
Olsbu, Torjus:”Knut Dale – en XU-agent”. I Froland Historielag, Årsskrift 2009 –
Nr. 16. Usterud, Trygve; Olav Moe og Ivar Mjaaland:
Nedtegnelser – minner – rapporter fra deltakelse i Milorg 1943-45.
Mykland Bygdesogenemnd 2010.
Vevstad, Andreas:
Agderskog - Agder Skogeigarlag
1948 – 98. Tvedestrand, Tvedestrand Boktrykkeri, 1998.
Riksarkivet:
RAFA-2188 – Organisation Todt.
RAFA-2863 – Distriktskommando
Sørlandet, Ingeniørkompaniet.
S-1597 - Direktoratet for fiendtlig eiendom.
Norges Hjemmefrontmuseum, Oslo:
General Survey, Aust-Agder fylke.
Bundesarchiv-Militärarchiv, Freiburg:
RH 24-70. KTB LXX Armeekorps
RW 39. Armeeoberkommando Norwegen.
Intervjuer:
Kåre I. Apesland, 12.04.14.
Vigleik Frigstad, 24.07.15.
Margit Gundersen, 25.10.14. Per
Hurv, 12.04.14
Kåre Treldal 15.08.15.
|
