Utdrag fra boken "1945" av ALF R. JACOBSEN En annen vanskelig kategori var folk som hadde arbeidet for norske interesser – men i dekkstilling hos okkupantene. Det gjaldt for eksempel politimesteren i Arendal, den tjueåtteårige løytnant Wilhelm Due. Han hadde i 1940 tjenestegjort med heder under kaptein Ola Fritzner under kampene i Østfold og på oppfordring fra Administrasjonsrådet meldt seg inn i Nasjonal Samling «for å hindre at politiet skulle bli et rent maktapparat i tyskernes og nazistenes hender.» Da freden kom, syntes alle å ha glemt tjenestene Due hadde ytt overfor norske patrioter og andre som var i trøbbel. Han ble arrestert og siktet for landssvik. «Jeg var overbevist om at jeg til det ytterste hadde fulgt den kodeks for handling, oppførsel og moral som gjaldt for mitt offiseryrke,» skrev Due i notatet Erindringer fra krigstiden 1940–45. «Nå satt jeg i enecelle med en høyst usikker fremtid foran meg. Jeg ble spyttet på, slått og sparket av bevæpnede helter utenfra som kom for å hovere. En av dem var en kollega fra Statens gymnastikkskole som sa: Jasså, det er her nede du har herja! En annen var en liten lus med linningen full av våpen. Han kom fra Oslo på inspeksjon og ga ordre om å bli alene med meg. Så begynte han å slå. Jeg kunne ha mast ham i stykker da jeg var i god form, men hans arsenal av våpen hindret meg. Jeg tok av 20 kilo på fire måneder og husker ennå en av de kulinariske middager: en lakebrent saltsild som ble kastet inn på golvet, urenset og med slo og skjell. Den ble satt til livs med innvoller og alt.» Han la til en bitter sluttkommentar: «Vi hadde sannelig lært i løpet av de fem årene vi var okkuperte. Vi overgikk våre læremestere. En av mine beste konstabler fra kasernen, Aulie, ble pint i hjel på Grini, og mange andre eksempler kan man finne, hvis man leter.»